Da jeg var liten, som ikke er altfor lenge siden, visste alle at visse barn og voksene har et handicap. Dette er ikke noe som skal gjøres narr av, men heller tas hensyn til og forstås.
Senere ble handicap lite brukt, og funksjonshemming ble hyppigere brukt, til tross for at det betyr hovedsakelig det samme. I dag blir vi i skolesystemet pushet på «funksjonsvariasjon», som det nye ordet å bruke. Dette virker ikke skadelig i seg selv, men la meg forklare hvordan jeg tenker at dette kan bli noe skadelig for samfunnet.
Noen måneder siden var jeg hos svigers. Da husker jeg en nyhetssak som snakket om at de med kronisk sykdom slet med å få jobb. En der foreslo at årsaken er at arbeidsgivere ikke evner å se kronisk sykdom som en ressurs, fremfor en svakhet. Svigerfar tulla med dette, og stilte seg kritisk til at det kunne være en ressurs, men det fikk meg til å tenke.
I skolesystemet blir vi fortalt noe lignende. Se på barn som er flerspråklige (et barn med et annet morsmål som ofte ikke mestrer norsk på et vanlig nivå for alderen) som en ressurs. De på autismespekteret må også ses på som en ressurs. Hvordan dette skal gjøres blir ofte ikke sagt, ellers blir det gitt tullete grunner som «flerspråklige kan jo flere språk!» Hvordan det å kunne urdu er en styrke i norsk skole forblir for det meste et mysterium.
I praksis kan dette føre til at problemer blir skyggelagt og feid under teppe. Å ha en klasse med 3 elever på autismespekteret og 5 elever som ikke mestrer norsk er i all hovedsak et problem, men hvis det blir formidlet som en ressurs, så trenger man ikke da å gjøre noe med dette. Hvorfor skal man ha ekstra hjelp når man har ekstra ressurser/ styrker?
Poenget mitt er ikke at vi bør se ned på- og behandle de med et handicap som en pest, men vi må anerkjenne at et handicap er et handicap og det krever noe ekstra. Hvis ikke, er faren at de som trenger ekstra hjelp- og de som arbeider med de som trenger ekstra hjelp grunnet et handicap, ikke får ekstra hjelp.